SANERING
Jeg er ikke redd for å bli sanert. Det er smertene jeg gruer for. "Du kjenner
ingenting," sier Siko (heisedag). "De nye flammekasterene
gjør jobben på under ti sekunder. Det er som å blåse
ut et lys." Kanskje. Jeg har aldri sett noen bli sanert. I virkeligheten, mener
jeg. Fjernsynet viser det alltid på avstand. Og jeg har sluttet å
se på overføringene. Det er likevel det samme hver gang. Dessuten
tipper jeg ikke, så jeg har ikke noen glede
av det på den måten heller. "Slapp av," sier Siko. "Det er bare en
promilles sjanse for at det noen gang skal hende oss." En venner seg til
alt. Dessuten er saneringen nødvendig. Hvordan skulle det ellers gå?
(rotter).
Indeks
Tilbake til forordet