2. Kapittel:
GUDENES KRIG


Verden er ung og nyskapt.

Alt er i sin begynnelse.

Det er en tid hvor alt må læres, alt må prøves. Fuglene må lære å synge, biene må prøve å samle honning. Alle leter etter sin rette plass. Hvem hører hjemme i luften, på jorden og i vannet?

For ennå er ingenting stivnet. Alt kan ennå bøyes og forandres.

Ennå er ingenting sikkert...

Menneskene lærer kjærlighet og troskap. Men de lærer også hat og svik.

Hvem er venn og hvem er fiende?

Det er en tid full av nysgjerrighet og usikkerhet.

Det er også en tid hvor en mann kan ha mange koner. Og hvor heller ikke en kvinne er så nøye med om hun holder seg til en eller flere.

Slik er det hos menneskene.

Slik er det også hos gudene.

Odin er gift med Frigg. Med henne får han sønnen Balder.

Men han får også barn med andre.

Med Jord blir han far til Tor.

Med jotunkvinnen Grid får han sønnen Vidar. For selv om æser og jotner er i stadig strid og krangel, hender det fortsatt at guder og troll forelsker seg i hverandre...

De kan også møtes i vennskap.

Loke er sønn av jotnen Fårbaute. Men han blir venn med Odin, og flytter inn i Åsgard...

Det er en forvirringens tid.

Odin er rastløs. Det er så mye han gjerne vil undersøke. Det er så mye å lære.

Han blir en vandringsmann.

I tusen forkledninger går han omkring i verden.

Han spør og graver. Han snakker med dyr og mennesker, med jotner og spåkjerringer.

Han har skapt verden.

Nå vil han også forstå den.

Og han vet at det haster.

Hittil har æser og vaner forsøkt å unngå hverandre. Men hvor lenge kan begge snu hodet den andre veien?

Odin føler at det før eller siden vil komme til en styrkeprøve. Han vet: den som har kunnskap, vil også få makt.

Selv ønsker han begge deler.

Derfor våger han seg langt inn i Jotunheim. For han har hørt ryktet om Mime, en jotun som sies å være den klokeste av alle skapninger...

Mime lever alene. Og veien dit han bor er full av farer.

Men Odin finner frem.

Og han oppdager hemmeligheten bak jotnens visdom.

For Mime eier en kilde. Den kalles Mimes brønn. Og vannet er slik at den som drikker, blir litt klokere og litt visere for hver gang.

Men Mime nekter Odin å smake. Kildevannet er bare for ham selv, sier han ikke for noen andre.

Det hjelper ikke hva Odin lover.

Det nytter ikke å true.

For Odin er ennå ikke Allfader. Han er en ung gud. Usikker på seg selv og sine egne krefter.

Og kanskje vil jotnen erte ham? Eller vise at svaret er nei uansett hva Odin frister ham med?

"Gi meg det ene øyet ditt," sier Mime. "Så skal du få drikke så mye og så ofte du vil!"

Men Mime kjenner ikke Odin... Ingen har tørstet slik etter kunnskap. Ingen i himmel og på jord har noen gang søkt så ivrig etter visdom.

Uten å nøle river Odin ut det ene øyet sitt.

Så legger han seg ned ved kilden og drikker.

Først nå ser Mime hvem han har å gjøre med. Han ser at den unge vandringsmannen er noe mer enn en tilfeldig omstreifer. Og han aner også hvem Odin er i ferd med å bli...

Og jotnen er klok.

Fra nå av velger han å være Odins venn og rådgiver.

Mimes brønn ligger under en veldig tre-rot.

"Hvorfor hugger du ikke roten vekk, så det blir lettere å drikke?" spør Odin.

"Det våger jeg ikke," svarer Mime. "For det er ikke et vanlig tre som suger vann fra denne kilden. Det er selve Yggdrasil det store verdenstreet. Tre røtter har Yggdrasil. Og tre kilder. Den ene roten er hos gudene i Åsgard. Den andre ligger i Niflheim langt nord i tåkeheimen. Og den tredje roten er den du nå støtter deg til..."

"Det er mye å undre seg over," sier Odin. "Mange spørsmål som leter etter svar. Hvilket råd kan du gi meg?"

Mime bøyer seg for sin unge herre. "Jeg tror..." sier kjempen. "Den som vil forstå verden, må først forstå Yggdrasil."

Og Odin følger rådet.

Han drar hjem til Åsgard.

For æsenes borg ligger midt i verden.

Og midt i borgen ... står det enorme, eviggrønne asketreet.

Yggdrasil er et sterkt tre. Det står seg godt mot vær og vind.

Likevel er Odin bekymret.

For han ser fire hjorter som lever i treet... som løper omkring mellom grenene og spiser løv og friske skudd. Og han vet at ved den roten som ligger i Niflheim, er det en brønn full av ormer. Her bor også den store slangen Nidhogg, som stadig gnager på roten og ønsker å ødelegge hele treet.

Også andre dyr lever på Yggdrasil. I toppen bor det en klok ørn. Mellom øynene dens sitter det en hauk. Og opp og ned av stammen piler ekornet Ratatosk, og bærer skjellsord mellom ørnen og Nidhogg.

Men ved roten i Åsgard ligger Urds brønn. Her svømmer det to svaner. Og vannet er friskt og livgivende.

Tre gudinner, som kalles norner, lever ved denne kilden.

Odin er forsiktig med å gripe inn i verden. Han nøler med å forandre det han ikke forstår eller det han ikke liker.

Men han kan forsøke å verne og beskytte...

Derfor gir han de tre nornene i oppgave at de hver dag skal dynke trestammen med vann fra brønnen. For at treet ikke skal morkne.

"Den som vil forstå verden, må først forstå Yggdrasil."

Odin grunner på disse ordene.

Hver dag står han på Idavollen, ved Urds brønn... og betrakter det store og forunderlige treet. Han ser at duggen som faller fra det kan kalles honningdugg og av den lever biene. Han ser at treet også kan tenkes som en stolpe... en søyle som himmelen hviler på. Og han spør seg selv: "Hvis treet en dag råtner opp eller felles, vil hele verden gå under?"

Slike og mange andre tanker gjør Odin seg.

Han lærer stadig mer.

Og i respekt og ærbødighet for Yggdrasil bestemmer han at nettopp her ved Urds brønn skal æsene for all fremtid holde sine rådsmøter.

Men en dag brytes freden blant æsene.

Det kommer en heks til Åsgard.

Odin liker ikke å ta i mot henne. Men han er gjestfrihetens gud. Han vil ikke bryte sin egen lov.

Heksen heter Gullveig, og hun har ikke tanke for annet enn makt og rikdom. Griskheten lyser av øynene hennes. Hun snakker bare om sin kjærlighet til gull, sin tørst etter gull. Og hun bruker sterke ord. Ord som smitter.

Æsene merker at de selv nesten lar seg rive med.

Da forstår Odin hvor farlig Gullveig er.

Han ser at verden vil være et bedre sted uten henne.

Æsene griper Gullveig og stikker henne med spyd.

Deretter kaster de henne på ilden.

Men når flammene dør ut... er heksen like levende!

Tre ganger blir hun brent til døde.

Tre ganger blir hun levende igjen.

Gudene kan ikke gjøre henne noe. For Gullveig er en trollkvinne, en mester i ondskap og sort magi. Og æsene kan bare skape. De eier ikke evnen til å vri og vrenge.

Gullveig ler av dem og går sin vei.

Siden vandrer hun omkring i verden under mange navn og overalt snakker hun stygt om æsene. Hun kan kunsten å hisse til strid. Hun vet hvordan hun skal ødelegge vennskap og skape ondt blod.

Til slutt kommer hun også til Vanaheim der den andre gudeslekten bor. Og vanene blir rasende når de hører hvordan æsene har gått frem mot Gullveig. Kanskje føler de seg i slekt med henne? For også vanene er kyndige i trolldomskunster eller seid, som de kaller det.

"Æsene har skapt verden," sier Gullveig. "Men er det sikkert at de er best egnet til å styre den?"

Og vanene lytter.

Lysten på makt vokser i dem.

De reiser en hær og går mot Åsgard.

Men fra høysetet sitt Lidskjalv kan Odin se utover hele verden. Han ser vanene allerede mens de er langt borte. Og han ber æsene gjøre seg klare til kamp.

De to hærene møtes.

Et øyeblikk nøler begge.

Så kaster Odin spydet sitt inn i fiendehæren.

Den første krig i verden er begynt.

Først har vanene overtaket. De bruker trylleord. De kaster forbannelser mot æsene. De får Åsgards murer til å skjelve og falle. Fiendeføtter tramper over Idavollen.

Men æsene tar igjen. De driver vanene tilbake. Også Vanaheim blir herjet og brent.

Slik bølger kampen. Frem og tilbake.

Det er store tap på begge sider.

Odin ser sine to brødre falle. Vilje og Ve. De som har fulgt ham fra før verden ble til...

Mange andre blir også borte. Heksen Gullveig er blant dem.

Lenge, lenge raser krigen. Og jo lenger den varer, jo tydeligere blir det at ingen av sidene vil vinne...

Vanviddet må få en ende. Hvis ikke... vil verden snart være et eneste stort brannsår.

De fremste blant æsene og vanene møtes til rådslagning.

De lar våpnene hvile.

De blir enige om å slutte fred.

Og for at freden skal sikres, gir de hverandre pant: En av æsene Høne flytter fra Åsgard til Vanaheim. Med seg får han Mime den kloke jotnen, som er Odins venn. Vanene sender en av sine fremste menn til Åsgard: Njord og barna hans, Frøy og Frøya.

Odin ønsker å vise at han tar freden alvorlig. Derfor bestemmer han at de tre vanene hverken skal behandles som fanger eller gisler. Han gir dem plass i rådet og stiller dem likt med alle andre. De skal fra nå av regnes som æser.

Og i Vanaheim vil de ikke være dårligere enn i Åsgard. De gjør Høne til høvding.

Gjennom de tre nykommerne får æsene vite mer om vanene. De lærer om dagliglivet i Vanaheim og de undrer seg over fremmede skikker og forhold. De får høre at hos vanene er det fremdeles alminnelig at søsken gifter seg med hverandre. Slik også Frøy og Frøya er barn som Njord fikk med sin søster...

Men mest spennende synes æsene det er når de tre forteller om vanenes trolldomskunster, når de lærer dem seid.

Njord kan styre vind, sjø og ild. Han kan gi fiskelykke og jaktlykke. Og han kan bringe hell og rikdom.

Frøy er enda mektigere enn sin far. Han kan skape det vær han vil, og han er herre over alt som gror og vokser. Han kan bringe velstand, lykke og fred.

Men den mektigste av de tre er likevel Frøya... Ingen i hele verden er vakrere enn henne. Når Frøya gråter, feller hun tårer av gull. Hun kjører omkring i en kjerre trukket av to katter. Hvis hun vil fly, forvandler hun seg til en falk. Hun er en mester i alle trolldomskunster. Men først og fremst er hun kjærlighetsgudinnen. Og av alle de krefter som styrer livet for guder og mennesker, er kjærligheten den sterkeste...

Æsene lytter og lærer.

Odin er den ivrigste.

Men det er en som nesten er like ivrig: Loke, jotunsønnen som Odin har blandet blod med og kaller "bror".

Loke er flott å se på. Men han er ondskapsfull og listig. Og uberegnelig som ingen annen.

Men Odin stoler på ham.

For Loke har en glatt tunge. Han kan kunsten å vri på ordene. Slik at alt taler til hans egen fordel.

Litt trolldomskunster har han kunnet fra før. Det han nå lærer, gjør ham virkelig farlig... Og den første han vender sin skadefryd mot er Tor, den fremste blant Odin-sønnene.

Tor har ikke arvet sin fars klokskap. Han er enkel, og lett å lure. Dessuten er han hissig, og han har vondt for å beherske seg.

Men han har sans for rettferdighet. Og han beskytter den svake.

Når jotnene trenger inn i Midgard og plager menneskene, er det alltid Tor som drar av sted for å hjelpe. Da bør selv det farligste troll vokte seg vel for å stå i veien for ham. For Tor er stor og sterk. Og når han spenner på seg styrkebeltet sitt, vokser kreftene hans til det dobbelte.

Han hater svik og renkespill.

Kanskje er det derfor Loke finner slik glede i å forsøke å såre nettopp ham...

Det er natt.

Æsene sover. De kjenner seg trygge. De vet at Heimdall holder vakt guden som bor ved foten av regnbuebroen Bifrost.

Heimdall trenger mindre søvn enn en fugl. Han kan se hundre mil enten det er dag eller natt, og han har så gode ører at han kan høre gresset gro og ullen vokse på sauene.

Ingen fiende kan komme innenfor murene uten at Heimdall merker det.

Likevel... i natt lister en skygge seg gjennom Åsgard. Sniker seg fra hus til hus.

For fienden kommer ikke utenfra denne gang.

Det er en av deres egne.

Den sortkledte går mot den delen av Åsgard som heter Trudvang. Foran ham ruver Bilskirne, det største hus i verden, med fem hundre og førti gulv.

Her bor Tor.

Men Tor er ikke hjemme. Han er ute og slåss mot jotner.

Alle lys er slukket.

Skikkelsen går forsiktig fra dør til dør. Kikker inn. Han ser barna som sover. Sønnen Mode og datteren Trud. Og endelig... finner han rommet han leter etter.

Månen kaster lys inn gjennom en glugge, og i det svake skinnet ser han Tors hustru Siv. Det lange, myke håret hennes faller ut over sengen.

Den sortkledte smiler.

Så gjør han seg liten.

Og kryper inn gjennom gluggen...

Neste morgen kommer Tor hjem.

Han har seiret over jotnene, enda en gang. Nå er han trett og vil hvile.

Men Siv slipper ham ikke inn i sovekammeret.

Hun har stengt døren.

Hun svarer ikke når han roper. Men han kan høre at hun gråter der inne...

Tor sprenger døren.

"Ikke se på meg!" ber Siv. "Å, kjære ikke se på meg!"

Hun prøver å gjemme seg.

Men Tor ser... og han fylles av forundring og raseri.

For alt håret hennes er borte.

Siv er snauklippet over hele hodet.

Hun som hadde så vakkert hår at selv Frøya var misunnelig...

"Jeg vet ikke hvordan det er gått til," sier Siv. "Jeg sov. Og da jeg våknet..." Hun brister i gråt.

Tor tror henne.

Han aner også hvem som står bak.

Og ganske riktig.

Loke sitter allerede og skryter for vennene sine. "Jeg var mer enn velkommen," sier han. "Hun hadde slett ikke noe i mot å få besøk i sengen..."

Vennene ler. "Kan Tor vente annet?" sier de. "Han som nesten aldri er hjemme."

Men plutselig setter latteren seg fast i halsen.

For Tor står foran dem. Og øynene hans gnistrer.

"Kjære deg," piper Loke. "Du forstår vel en spøk?"

Men Tor er så rasende at han har mest lyst til å knekke hvert ben i kroppen på Loke. Det er så vidt de andre æsene greier å stagge ham.

"Gi henne et nytt hår!" roper Tor.

"Jeg lover..." klynker Loke. "Jeg lover... hva som helst!"

"Men det skal skje straks!" sier Tor. "Og det skal være enda vakrere enn det du skar av henne!"

"Ja! Ja!" sutrer Loke. "Bare gi meg noen dager..."

Først da slipper Tor taket i nakken hans.

Loke løper sin vei.

"Og hvis du prøver å lure meg," brøler Tor etter ham," så stol på at jeg skal finne deg om du så gjemmer deg i varmeste Muspellsheim!"

Loke løper ut av Åsgard. Han stormer over Bifrost. Han drar til svart-alvenes land til dvergenes underjordiske rike.

Han leter seg frem gjennom huler og mørke grotter. Men han kjenner veien fra før. Han vet at han må søke råd hos sønnene til Ivalde en gammel mestersmed.

Og dvergene hjelper ham.

De hamrer ut gull til lange, fine tråder. Hele tiden mumler de besvergelser og kraftige trylleord. Slik at gullhåret skal kunne feste seg til huden straks Siv setter det på hodet og slik at det skal kunne vokse som vanlig hår.

Men Loke ber dem også smi to andre kostbare ting. For han gruer for å komme hjem til Åsgard igjen. Han tror det vil hjelpe godt om han har med seg gaver...

Først smir Ivalde-sønnene et spyd.

De kaller spydet Gungne.

Det er slik at det alltid vil treffe sitt mål, og hverken skjold eller mur kan stanse det.

Så smir de et skip.

De kaller skipet Skidbladner.

Det er slik at det alltid får medvind straks seilene er satt. Det går like godt til lands som til vanns. Og selv om skipet er så stort at alle æsene kan gå ombord i det med våpen og full utrustning, så kan man bare folde det sammen som en duk og stikke det i beltet hvis man ikke trenger det lenger...

Nå er Loke fornøyd. Ja, han er så overmodig at han i stedet for å dra rett hjem, legger veien om to andre dverger Brokk og Sindre. Og han viser dem kostbarhetene sine. "Maken har dere aldri sett," skryter han. "Jeg vedder hodet mitt på at ingen i hele verden kan smi noe finere!"

"Det veddemålet tar jeg gjerne i mot!" sier Sindre.

De to dvergene går inn i smia, og ber Loke vente utenfor.

Au, au... tenker Loke. At jeg aldri kan lære å styre tungen min!

Dvergene gjør seg klar til å begynne arbeidet. De samler ved og finner frem redskap.

"Æsene blir mektigere for hver dag som går," sier Sindre. "Nå kan vi kanskje vinne Odins vennskap."

"Og Loke er bare en gaphals," sier Brokk. "En pest og en plage!"

"Så vi har ingenting å tape," sier Sindre.

De to dvergene ler.

Loke sitter utenfor og lytter.

Tre ekstra gaver er ikke av veien, tenker han. Ingen skal si at jeg kommer tomhendt hjem! Men jeg må sørge for at Sindre og Brokk bare lager noe som er nesten like fint... Best å holde øye med dem!

Loke skaper seg om til noe bitte lite... med vinger... flyr inn i smia og setter seg på veggen.

Sindre kutter opp gull i mange små biter. Hamrer og former dem. Han legger dem i avlen og kaster et stort svineskinn over.

Han ber Brokk bruke blåsebelgen jevnt og trutt uten å stanse helt til han kommer tilbake og sier fra. Så går han ut for å trekke frisk luft.

Straks Sindre er gått, kommer det en flue og setter seg på armen til Brokk. Den kiler og biter, men Brokk lar seg ikke forstyrre.

Når Sindre tar arbeidet ut av avlen, er det en stor gris en galte med gullbust.

Det neste Sindre smir, er en diger armring av gull. Flua gjør hva den kan for å forstyrre, men klarer det ikke.

Nå er det bare ett arbeid igjen.

Sindre bruker jern denne gangen. Han hamrer lenge og vel. Svetter og sliter. Endelig er han fornøyd. Han legger arbeidet i avlen, og på ny ber han Brokk passe blåsebelgen. "Men vær nøye og forsiktig," sier han. "Hvis det blir den minste stans i blåsingen, kan arbeidet bli helt utskjemt."

Men flua gir seg ikke. Nå setter den seg mellom øynene til Brokk og biter ham i øyelokket så blodet renner.

Et lite øyeblikk må Brokk slippe belgen med den ene hånden for å vifte flua bort.

I det samme kommer Sindre inn igjen. Han roper høyt og ergerlig. Forsiktig tar han arbeidet ut av avlen. "Det var nære på at alt ble ødelagt," sier han. "Nå gikk det heldigvis bare ut over skaftet. Det er blitt litt for kort. Men ellers er det en makeløs hammer!"

"Ferdig alt?" sier Loke uskyldig, når Brokk og Sindre kommer ut av smia. Han ler ondskapsfullt.

Sindre er sliten. "Ta med deg hammeren, ringen og galten," sier han til Brokk. "Følg Loke til Åsgard og la æsene dømme om hvem som har vunnet veddemålet!"

Alle gudene samler seg i Gladsheim, og Odin tar plass i høysetet.

Loke forteller om sitt besøk hos dvergene. Han smører tykt på, og han skryter av at han har lurt dem til å sende hele seks kostbare gaver til æsene.

"Snakk mens du ennå har tunge!" mumler Brokk.

De blir enige om at Odin, Tor og Frøy skal være dommere.

Først viser Loke frem de tre gavene fra Ivalde-sønnene. Han gir spydet Gungne til Odin, og skipet Skidbladner til Frøy. Men størst forundring vekker gull-håret. For straks Siv setter det på hodet, vokser det fast. Og selv Tor må innrømme at hun aldri har vært vakrere.

Så er det dvergen Brokks tur.

Først viser han dem den store gullringen. "Den heter Draupne," sier Brokk, "og den er enda mer verdt enn den ser ut til, for fra den vil det hver niende natt dryppe åtte like store og tunge ringer. Dette er min brors gave til Odin."

Så viser han dem galten. "Den heter Gyllenbuste," sier Brokk. "Den kan løpe gjennom luften og på vannet. Den er raskere enn noen hest. Og det blir aldri mørkt der den løper, så sterkt skinner det av busten dens. Dette er min brors gave til Frøy."

Og endelig viser han dem hammeren. "Her," sier Brokk. "Her er min brors gave til Tor... Med den kan du slå så hardt du vil og mot hva du vil. Den kan aldri gå i stykker." Brokk løfter hammeren. "Du kan også kaste den," sier han. "Den vil alltid treffe. Og den vil bestandig vende tilbake til hånden din!" Brokk viser dem. "Og hvis du ønsker det, kan du gjøre den så liten at den kan få plass hvor som helst..." Han lar hammeren forsvinne i hånden.

Tor er ivrig. Han vil også prøve hammeren. Han ser hvilket mektig våpen han har fått.

"Men også den har vel et navn?" sier Odin.

"Hammeren heter Mjølner," sier Brokk og bukker for gudekongen.

Hvilken gave er den fineste?

Det er et vanskelig valg.

"Ja, for hammeren kan det jo ikke være," sier Loke. "Bare se på skaftet. Altfor kort!" Han ler engstelig.

Men Odin, Tor og Frøy er av en annen mening. De ser at Mjølner er det beste vern de kan ønske seg mot overfall og ugjerningsmenn.

"Brokk har gitt oss den beste gaven," sier de. "Loke har tapt veddemålet."

"Da har jeg krav på hodet ditt, Loke," sier dvergen og trekker sverdet.

"Men kjære deg," sier Loke. "Hvilken glede har du av hodet mitt? Vil du ikke heller ha gull i stedet?"

"Gull har vi dverger nok av!" sier Brokk.

Loke forsøker å rømme.

Men Tor fanger ham.

"Ja, ja..." sier Loke. "Så får du ta hodet mitt. Men nakken og halsen har du ikke lov til å skade!"

Æsene ler. Det virker som om Loke enda en gang har klart å snakke seg ut av en umulig situasjon.

Men Brokk er rasende. "Forbannet være tungen din," sier han, og trekker frem en lær-rem og en skarp syl.

Så syr han leppene til Loke sammen.

Loke løper ut av Gladsheim. Bak seg hører han æsene le så de nesten triller av stolene.

Han kjenner seg ydmyket.

Han sverger hevn over alt og alle.

Kona hans Sigyn følger etter og vil trøste ham.

Men Loke vil ikke høre.

Snart kommer også de to sønnene deres, Vale og Narve.

De hjelper ham å dra lær-remmen ut av leppene, så han kan snakke igjen.

"Det er skammelig å behandle deg slik," sier Sigyn. "Du som er så klok og flink at du burde aktes høyere enn selveste Odin."

"Å, ja," sier Loke og tørker blod fra munnen. "Vær sikker. Min tid kommer nok!"

Det er fred mellom æser og vaner. Men ennå er det mange spor etter krigen. Verst er det at den store muren rundt Åsgard fremdeles ligger i ruiner.

Æsene snakker ofte om at de bør bygge den opp igjen. Men freden har gjort dem late og dovne. Og hvis jotnene skulle samle seg til angrep, stoler de på at Heimdall vil varsle, og at Tor og hammeren hans vil beskytte dem.

Men en dag kommer en mann ridende.

Han ber Heimdall om lov til å ri over Bifrost. "Jeg har et forslag," sier han. "Jeg har en handel å foreslå..."

Mannen sier at han er byggmester. Han tilbyr seg å reise opp igjen muren rundt Åsgard. "Og nå skal den bli så sterk og høy," sier han, "at ingen vil drømme om å prøve krefter mot den."

"Hvor lang tid vil det ta?" spør Odin. "Et og et halvt år," svarer mannen.

"Og lønnen?" spør Odin. "For du har vel ikke tenkt å arbeide gratis for oss?"

"Jeg ønsker meg Frøya til kone," sier byggmesteren. "Og sol og måne i medgift!"

Æsene gaper. De vet ikke om de skal le eller bli sinte.

Odin vil jage mannen bort. Men Loke griper ordet før noen andre. "Vi skylder vel i hvert fall gjesten vår å tenke over tilbudet?" sier han. "La ham vente utenfor. For dette må vi diskutere skikkelig..."

Loke overtaler de andre æsene. "Vi gir ham bare så kort frist at han umulig kan greie å holde avtalen," sier han. "På den måten vil vi få bygget opp en stor del av muren gratis, og uten at vi selv trenger å løfte en finger!"

Og så blir byggmesteren ropt inn i salen igjen.

"I morgen er det første vinterdag," sier Odin. "Hvis du klarer å bli ferdig før første sommerdag, skal vi betale deg den prisen du forlanger."

"Bygge hele muren på en eneste vinter?" roper byggmesteren.

"Og uten hjelp fra noen andre," sier Odin.

Byggmesteren tenker seg om. Det er tydelig at han synes det er en dårlig avtale. "Men hesten min får jeg vel lov til å bruke?" sier han endelig.

Odin ser på Loke.

"Si ja," hvisker Loke. "Det er like umulig hvordan han enn snur og vender på det!"

Og så blir avtalen gjort. Med håndslag og sterke eder.

Æsene gotter seg. De roser Loke fordi han er så lur.

Men byggmesteren tar straks fatt på arbeidet... og det viser seg snart at han er en mann med virkelige kjempekrefter. Det er rent utrolig hva han orker!

Og hesten hans Svadilfare er enda sterkere!

Aldri har æsene sett at en hest har greid å trekke så tunge lass.

Det virker nesten ikke som om byggmesteren trenger noe søvn heller. Han arbeider døgnet rundt. Om dagen murer han. Om natten trekker han frem stein sammen med hesten.

Enkelte av æsene begynner å bli urolige. "Tenk om han virkelig klarer det?" sier de.

Men Loke bare blåser av alt sammen. "Snart kommer snøen," sier han. "Da vil det nok gå tregere."

Vinteren er over dem. Snøen legger seg i høye fonner. Vinden piper som en hjemløs hund.

Men arbeidet fortsetter.

Sprengkulda setter inn. Det er så kaldt at suppen fryser på bordet.

Men ingenting kan stanse de to der ute.

Muren vokser.

Og selv Odin er bekymret.

Våren kommer.

Nå ser det stygt ut for æsene.

"Hva skal vi gjøre?" klager de. "Skal vi ødelegge luft og himmel for denne villmannens skyld? Skal vi gi ham solen og månen? Og skal han få Frøya til kone?"

"Et løfte er et løfte," mumler Odin, og skuler bort på Loke.

Frøya lukker seg inne. Hun vil hverken se eller snakke med noen.

Og Tor er redd han ikke vil klare å styre sinnet sitt stort lenger. Han har kjent hvordan det har vokst i ham gjennom disse månedene. Nå må han la det få utløp. Han orker ikke å være i Åsgard lenger. Han orker ikke å vente på avgjørelsen. Han drar mot øst for å slåss med troll.

Tre dager før første sommerdag er byggmesteren kommet så langt at han bare har selve borgporten igjen.

Odin kaller sammen til rådsmøte.

"Det er Lokes skyld!" roper de andre æsene.

"Men vi var jo enige alle sammen?" sier Sigyn, og vil forsvare mannen sin.

"Det var Loke som lurte oss," sier Frigg.

Loke prøver å le, men munnen lager bare en grimase.

Frøy har reist seg. "Hvis det skjer noe vondt med søsteren min," sier han, "så skal jeg sørge for at du dør den mest langsomme og pinefulle død noen har hørt om!"

Loke vender seg til Odin.

Men Odin vil ikke høre. "Det hjelper ikke om du er min fosterbror aldri så mye," sier han. Øyet er iskaldt og uhyggelig. "Har du fått oss inn i denne knipen, må du også få oss ut av den!"

Samme kveld... når byggmesteren skal kjøre etter mer stein, kommer det plutselig en fremmed hest ut fra skogen. Den løper bort til Svadilfare og vrinsker lekent... sparker med bakbena, slår kåte slag med halen og danser omkring den store hingsten.

Svadilfare merker at det er en hoppe. Han blir yr og vill. Og når den fremmede hesten løper sin vei, vil Svadilfare følge etter. Han sliter seg. Og de to hestene forsvinner inn i skogen. Det hjelper ikke alt byggmesteren roper og banner.

Hele natten løper de to hestene sammen.

Byggmesteren snubler gjennom busk og kratt.

Men han greier ikke å fange dem inn.

Neste morgen kommer Svadilfare tilbake. Men det er for sent. Byggmesteren ser nå at han ikke rekker å bli ferdig som han har lovet. Hele arbeidet er gått i stå for ham.

Æsene er kommet ut for å se på.

"Dere har lurt meg!" roper byggmesteren og hytter neven til dem.

Så griper jotunsinnet ham. For han er slett ikke noe menneske. Nå bryter han ut av forkledningen. Og tårner seg opp... som den bergrise han egentlig er.

Men i det samme kommer Tor hjem.

Hammeren Mjølner farer gjennom luften.

Og knuser jotunskallen til småbiter.

Men Loke er det ingen som ser noe til.

Først langt ut på høsten kommer han haltende hjem til Åsgard.

Han har med seg et lite føll. Det er grått og har åtte ben.

"En gave til deg, fosterbror min," sier Loke og gir føllet til Odin. "Han heter Sleipner. Når han vokser til, vil ingen annen hest kunne måle seg med ham. På Sleipner kan du ri til de døde og tilbake igjen... "

"Hvor har du fått det fra?" spør Odin og klapper føllet.

"Jeg har selv født det!" sier Loke. For det var selvfølgelig han og ingen annen som var den hoppa som Svadilfare lekte seg slik med.

Odin ser med undring på Loke. Mye vet jeg og mye forstår jeg, tenker han. Men deg blir jeg visst aldri klok på...

Lenge er det fred mellom æser og vaner.

Men en dag brytes den.

Noe stort og blodig blir kastet over muren og inn i Åsgard.

Et hode ruller på Idavollen.

Det er Mimes hode.

Vanene har halshugget ham.

Men Odin tar hodet og salver det. Han gnir det inn med urter. Han leser sterke ord over det.

For Odin er en mester i trolldom nå og jotnen Mime var en nær venn.

Det umulige skjer.

Hodet blir levende.

Øynene blunker.

Munnen åpner seg og snakker.

"Hva var det som gikk galt?" spør Odin.

"Alt!" svarer Mimes hode. "Vanene mener de gjorde en dårlig handel da de ga fra seg Njord, Frøy og Frøya i bytte for meg selv og Høne..."

"Men det var jo ment som et pant på freden mellom oss," sier Odin,"og vanene valgte til og med Høne som høvding for seg!"

"Det valget har de ofte angret," sier hodet. "Men i begynnelsen var det ingen som merket noe. Alle var bare glade for at krigen var over."

"Men Høne er jo som skapt til å være høvding," sier Odin. "Høy og fager "

"Ja, utseendet har han med seg," sier Mimes hode. "Men det er også alt han har! Det kreves mer enn brede skuldre og smale hofter for en som vil styre andre..."

"Men du var jo der for å råde ham!" sier Odin.

"Ja," svarer hodet. "Men jeg kunne ikke følge etter ham dag og natt. Så lenge jeg var til stede, gikk alt godt. Men når han skulle avgjøre en vanskelig sak uten at jeg var med ham, visste han aldri hva han skulle mene. 'Vet ikke', var alt han kunne si, eller: 'la andre avgjøre det'. Og samtidig ble han mer og mer stormannsgal! Han skryter til og med av at det var han og ikke brødrene dine som var med deg da verden ble skapt. Han sier det var han som ga menneskene sjel..."

"Tomt snakk!" sier Odin.

"Det syntes vanene også," sier Mimes hode. "Så en dag gikk de trett av alt sammen..."

"Men hvorfor drepte de deg og ikke ham?" spør Odin.

"Jeg tror de vil vise all verden hvilken narr Høne er," sier hodet. "Og nå står han der uten meg til spott og latter."

"Ler de av Høne, så ler de av oss alle!" roper Odin sint.

"Javisst," svarer hodet rolig. "De tror de er bedre og klokere enn æsene. De angrer på freden."

"Så skal de sannelig få den krigen de ønsker seg!" sier Odin. "Og denne gang skal den kjempes til ende!"

Æsene samler seg til strid.

De reiser en mektig hær.

Odin deler styrken i to.

Han lar den største flokken gå over land. I spissen for den setter han Tyr. Tyr er ikke den sterkeste av æsene. Men ingen er mer dristig og uredd.

Odin leder selv den andre flokken. Han velger å ta sjøveien. Han låner Frøys skip Skidbladner. Men han lar Frøy og Njord bli hjemme. Han vil de skal slippe å gå mot Vanaheim. I stedet ber han dem lede forsvaret av Åsgard.

Det blir en hard kamp.

Men vanene ser snart at overmakten er for stor. De trekker seg tilbake. Inn i Vanaheim. For æsene har bedre våpen enn forrige gang. Og nå er de også vanenes likemenn i trolldomskunster.

Æsene angriper. Gang på gang.

Men murene holder.

Helt til mørke skyer trekker seg sammen. Og en merkelig, drønnende lyd plutselig fyller luften...

For æsene har gjemt enda en overraskelse til fiendene sine. Nå setter de inn sitt mektigste våpen.

En kjerre trukket av to bukker ruller over himmelen. Det er lyden av den alle hører. Den lyden som siden kalles tor-dønn eller torden... For i kjerra står Tor. Store lyn jager ned mot marken under ham. Han bærer jernhansker. Med den ene hånden styrer han de magiske bukkene. I den andre svinger han hammeren Mjølner.

Festningen faller.

Vanene overgir seg. Og Høne slippes fri.

Det er igjen fred i verden. Men ikke som forrige gang...

Den første fred mellom æser og vaner, var en fred mellom to som var like sterke.

Nå er vanene beseiret.

Det er æsene alene som bestemmer hvordan freden skal være.

Og Odin er hard. Han har lenge visst at det ikke er plass for to gudeslekter i verden.

Det skal ikke lenger finnes vaner, sier han. Men de som vil anerkjenne Odin som høvding, kan få leve og heretter kalles æser.

Derfor setter han nå frem et stort kar.

Han ber alle både æser og vaner gå frem og spytte i karet.

Den som spytter, skal gjøre det som tegn på at han vil bøye seg for Odin.

Den som nekter, skal dø.

Og slik blir det.

Av alt spyttet skaper Odin en levende skikkelse. En mann.

Og han kaller ham Kvaser.

Odin gir ham tunge. Og fordi Kvaser er skapt av gudespytt... er han så klok at ingen kan spørre om noe han ikke kan svare på.

Odin sender Kvaser ut i verden. "Gå til menneskene," sier han. "Fortell dem om oss. Vær et levende minne om den seiren vi har vunnet i dag. Og lær dem visdom..."

Det er fest i Åsgard.

Æsene har grunn til å feire.

Men Odin får ikke ro.

Det er noe som venter på ham. Noe han må gjøre alene...

Derfor sniker han seg ut midt under festen.

Han rir mot Jotunheim.

Med seg har han Mimes hode.

Han rir til kilden, hvor de to første gang møtte hverandre for lenge siden.

Forsiktig legger han hodet fra seg ved kanten av brønnen.

"Jeg kommer til å sove," hvisker Mimes hode. "Men hvis noen prøver å drikke av kilden, vil jeg våkne og jage dem bort. Vannet er bare for oss to slik det alltid har vært."

"Jeg vet at jeg kommer tilbake," sier Odin.

"Så ofte du vil," sier hodet. "Selv om jeg er død, vil jeg bestandig være din venn og rådgiver."

Odin tar farvel med Mime.

Langsomt rir han hjemover mot Åsgard.

Han er ikke en ung gud lenger.

Skjegget har allerede fått et stenk av grått.

Han er Odin den enøyde. Herre over alt som lever og rører seg, alt som svømmer, kryper og flyr.

Og likevel... ennå kjenner han rastløsheten i blodet. Ennå ser han gåtene omkring seg, hører stenene som roper på å bli snudd...


[NESTE KAPITTEL] [DEN ENØYDE HOVEDSIDE]